Eivinds kulturblogg

Stagg EVN 4/4 BK er en billig elektrisk fiolin – komplett med alt du trenger for å komme igang. Det er rart at alt dette kan tilbys til en så liten penge, men så er jo instrumentet beregnet på spilleglade nybegynnere. Betyr dette at viderekomne fiolinister som drømmer om elfele kan glemme Stagg? Jeg viser deg at dette slett ikke er tilfellet. Du må bare fikse litt på den, så skal du se at du har gjort et varp.

Drømmen om en elektrisk fiolin

Følgende beskjed tikket forleden inn: “Fiolinisten vår kan ikke. Er du med?” Meldingen var en invitasjon til å spille i køddebandet Tungekyss – først og fremst én konsert med covere av KISS-låter. Hva i all verden skulle jeg spille på? Tanken på å låne en dårlig modifisert klassisk fiolin av en kompis ble bare overgått av frykten for å kødde med min egen. Men jeg ville jo være med!

Neste stopp var Google med søket “elektrisk fiolin”, og da fant jeg Multimas sider. Var det virkelig sant? Et fullblods, komplett og elektrisk vidunder til 2600 kroner? Jeg lette etter unnskyldninger for ikke å kjøpe den. Men feletenna mine løp i buevann. Neste dag var den min! Svartlakkert og deilig ligger den nå og slanger seg på senga – min første elektriske fiolin.

Ei elfele gir deg mange muligheter. Først og fremst kan den utformes relativt fritt fordi akustisk klangkvalitet ikke betyr noe. Dette har Stagg utnyttet til det fulle. Videre vil en pickup gi gode resultater fremfor myggmikrofon. Sistnevnte gir lett feedback og er dessuten dyrt om du skal ha skikkelig kvalitet. Men ikke minst gir elfioliner muligheten til kule effekter som distortion, modulering eller hva det måtte være. I prinsippet kan du høres ut som en elgitar, gjerne en oktav ned og med pitchkontroll for ikke å spille falskt. Eller hva med å låte som en saxofon?

Oi, for en pakke…

Stagg markedsfører åpenbart sin elektriske fiolin som en billig og komplett pakke. Alt du trenger for å komme i gang, er tilsynelatende med. Utenom den selvfølgelige fiolinen får du hakebrett og fire strenger som allerede er satt på, med unntak av den medfølgende stolen som må festes. Behåret bue er med. Kassen bærer preg av “jalla”-kvalitet, men gjør jobben. I pakken ligger også en liten bit av harpiks med lokk, et batteri, hodetelefoner og linjekabel.

For meg er det en gåte hvordan det er mulig å servere dette måltidet til prisen. “Made in Korea” står det. Kanskje det har noe med saken å gjøre? Uansett har Stagg rett i at pakken er tilnærmet komplett. Forbeholdet går ut på at de færreste spiller uten skulderstøtte. Hvis du ikke har en passelig støtte fra før, eller en svært solid skulder samt lav hals, må du altså skaffe deg slik støtte i tillegg.

Det er tydelig at kresne, viderekomne eller proffe kunder ikke er målgruppen for Stagg. Betyr dette at fela er udugelig for dere? Hva med kvalitetsbevisste fiolinister som ønsker å spille i et band i ny og ne? Jeg tror det er fullt mulig å ha det gøy med denne pakken, og jeg ser på mulighetene for enkle og effektive forbedringer. Men først er en grundig gjennomgang på sin plass.

En nærmere titt

Stagg-fela slynger seg i en svart, sexy S. Dama fås i andre varianter også, men disse må vanligvis bestilles; jeg nevner babyrosa, honningfarget og gjennomsiktig rød. Utførelsen er glatt og blank, og innvendig er materialet heltre. Et par overganger er ikke perfekte og minner deg om at fela er laget av maskiner. Den er litt bred på baken, men ikke over standard. Fela får altså plass i en vanlig kasse. Dessuten er den litt tyngre enn sine klassiske søstre. Dette bidrar til helheten som føles solid. Alt i alt er inntrykket utrolig lekkert.

Gripebrettet er mørkbrunt og grovmønstret. Jeg vet ikke hvilken tresort det er laget av, men det er iallfall ikke ibenholt. Her kunne slipejobben klart ha vært bedre gjennomført. Spesielt på den ene siden, mot E-strengen, er ikke denne plata så glatt som den burde være. Undersiden av brettet har svake støvmerker og bittelitt limrester. Her har det nok gått litt fort i den koreanske sjappa. For deg som fiolinist betyr dette veldig lite. Litt verre er det med avstanden mellom strengehakkene oppe ved sneglehuset. D-hakket sitter litt for langt mot høyre. Dermed kommer G- og D-strengene for langt fra hverandre, og D- og A-strengene sitter litt for tett. Det er snakk om en halv millimeter, men selv den minste unøyaktighet blir lagt merke til her.

Halsen er heldigvis ikke svartlakkert på undersiden, og friksjonen blir derfor som på vanlige instrumenter. Jeg prøvde en metallic-utgave i butikken. Her var halsen lakkert. Men ettersom denne lakken ga mye mindre friksjon enn den svarte, føltes det hele normalt. Bra og gjennomtenkt, Stagg! Overgangen mellom hals og kropp er litt brutal, men økt friksjon mellom tommel og instrument i høye posisjoner er ikke nødvendigvis dumt.

Sneglehuset er like vakkert lakkert som resten, selv om den litt dårlige kvaliteten på treet kan sees på innsiden. Skruene virker litt tykke og grove ved første øyekast. Strengehullene er dessuten små. Heldigvis skaper det ikke praktiske problemer.

Strengeholderen er av metall og har finstemmere for alle fire strenger. Pass på at du kjøper E-strenger med kule, og ikke løkke. Finstemmerne er forøvrig overflødige dersom du bruker kvalitetsstrenger og har gode treskruer i sneglehuset, men nybegynnere vil hilse dette velkommen. Derfor er det litt synd at de er vonde å skru. Det virker som om gjengene er av litt tvilsom kvalitet.

Stolen følger med, men du må feste den selv. Dette er logisk. Strenger taper seg nemlig i kvalitet når de er strukket. Siden noen billige metallstrenger allerede er festet, behøver du bare å sette stolen på plass. Den settes oppå pickup-en som har en anvisning for plassering av strenger. Den vris nemlig lett rundt, og det er viktig at den settes riktig vei. Den lyse, litt myke stolen beveger seg dermed litt lettere rundt enn på vanlige fioliner, selv om strengene er stramme. Dette har både fordeler og ulemper.

Hakebrettet er ferdig montert. Det er svart og av tre. I tillegg er det relativt høyt og har en markert kant, noe som gjør at det passer bra for meg. I festet ned mot fela er finishen litt uhøvlet, men dette er det ingen som ser. Stagg har fulgt standarden her, og du kan lett bytte ut hakebrettet med noe du liker bedre hvis du har andre preferanser.

På undersiden har Stagg bygget inn en liten forsterker for hodetelefoner. Midt i kroppen er det plass for et batteri på 9 volt, og nær høyre kant finnes linjeutgangen (vanlig jack, som elgitar), samt en minijack for hodetelefoner. Igjen opplever jeg et smart designvalg, siden ledningene vil være minst i veien på denne måten. Dessuten har linjekabelen som følger med i esken en nitti graders knekk, slik at den lett kan føres ut på baksiden over skulderen under bruk.

På oversiden sitter et lite panel med 3 brytere for justering av henholdsvis bass, diskant og volum. Her passer også plasseringen til høyre meget bra med tanke på rask endring under spilling og på scene. Lyd skrus som regel eksternt, men for øving og mindre gigs er disse kontrollene bra å ha. Dessuten kontrollerer de følsomheten til pickup-en direkte.

Hvordan er fela i bruk?

Når du plukker opp fela føles den naturlig. Størrelsen er behagelig og den ekstra tyngden merkes knapt. Hvis du har en god skulderstøtte og liker hakebrettet, får du ingen som helst problemer. Halsen er middels tykk og behagelig å bevege seg over. Stagg har lagt seg på et godt gjennomsnitt her. Selv foretrekker jeg litt tynnere halser fordi det gir økt smidighet, men det stiller desto større krav til kontroll.

Det første negative jeg la merke til er stolen. Den er høy! Riktignok vil dette gi større rom for kraftig spill i form av økt amplityde. Men nybegynnere vil nok få problemer med posisjonsspill. Dessuten er jeg ikke sikker på om gedigne strengeutslag vil ha like stor innvirkning på en elektrisk fiolin, som på en akustisk. Videre er stolen ganske rund på toppen, slik at det er lettere å spille på én streng av gangen. Her får du altså hjelp hvis du er litt fersk. Liker du å spille mange dobbeltgrep og akkorder vil du altså måtte jobbe litt for godsakene. Uansett er ikke dette verre enn at du bytter stolen til en som passer deg perfekt. Pass i så fall på at den er tykk nok til å kunne stå stabilt oppå pickup-en.

Når du stemmer fela vil du som er litt erfaren merke noe, nemlig at strengene påvirker hverandre under stemmingen. Dette skyldes at stolen ikke står helt stabilt. Pickup-en vris nemlig litt når du drar i de ytterste strengene (G og E). Dette bøtes på ved at du stemmer A og D før du stemmer G og E, men det spørs om ikke du også bør lette litt på friksjonen mellom stol og streng ved å påføre et adekvat middel.

Buen som følger med er av svært lav kvalitet, men for nybegynnere gjør den nok jobben. Skal du ikke bruke en annen bue, så pass i hvert fall på at du smører hårene inn med ordentlig harpiks. Det lille stykket med harpiks som følger med kan du kaste. Bruk en hundrings på noe av kvalitet, så vil du oppleve at tonen blir bedre. Uansett bidrar ikke buen til lyd av høy kvalitet. Hårene er porøse og ryker lett. De er dessuten litt for korte slik at buen strammes unødvendig. Buen er forøvrig laget av et svært lett og dårlig materiale av ubestemt art. Selv spiller jeg med en Hill-bue fra 20-tallet. Det er kanskje litt overkill, men du verden for en forskjell det er i kontroll, lydkvalitet og respons, selv på en elektrisk fiolin.

Strengene som følger med er av metall og lager lyd når du stryker på dem. Da jeg først spilte litt med hodetelefoner syntes jeg at de ga fin respons, særlig på E-strengen. Det er kanskje ikke så rart, siden denne er lettest å lage. D- og G-strengene, derimot, hørtes ikke så bra ut. Dårlig pickup, tenkte jeg. Men det var før jeg modifiserte fela litt. Strengene er litt vanskelig å stemme ettersom de ikke strammes så mye som en del andre strenger. De vingler dessuten med intonasjonen og er ikke spesielt gode å spille på. Hva annet hadde du egentlig ventet når de følger med en superbillig elfiolin?

Det kan forøvrig nevnes at jeg heiv hodetelefonene i søpla.

I det hele tatt var jeg ganske greit fornøyd med kvaliteten på instrumentet. Komponentene er jo av lav kvalitet, i grunnen som forventet. Det viktigste er at selve fiolinen virker mye mer påkostet enn resten av pakken. Derfor var det nå på tide å se litt nærmere på potensialet. Tid for litt modding, med andre ord!

Mye bedre enn du tror

Det første jeg gjorde, vel, utenom å bruke en annen bue, var å skifte strenger. Her hadde jeg egentlig ikke så mange forhåpninger med tanke på at klang er av mindre betydning, iallfall sammenlignet med akustiske instrumenter. Det jeg ikke visste, var at et bytte av strenger medførte enormt positive endringer – langt utover det jeg hadde forestilt meg.

De relativt nye strengene i kunststoff fra Pirastro er virkelig gode. På den vanlige fela mi bruker jeg Eva Pirazzi-strengene. Disse har en usedvanlig vakker og kompleks klang og er lette å stemme. De må imidlertid strammes mye og passer derfor dårlig på svake instrumenter. Dessuten følte jeg meg ikke sikker på at klang var veien å gå. Hvilke behov har jeg med en elektrisk fiolin? La meg se. Rytmisk og forsterket musikk drar nytte av god attakk og spillbarhet. Jeg visste straks hva jeg måtte velge.

Pirastro Obligato er fantastiske å spille på. De serverer en uovertruffen definisjon og gir deg en stabil tone, som støpt i fjell. I tillegg reagerer de hurtig og har en nydelig klang, og ikke minst – de setter seg så raskt at du ikke får problemer med stemming etter bare et par-tre timer. Metallstrengene ble revet av. På med Obligato!

Jeg benyttet sjansen til å kritte treskruene inn med feste-/glidestift (“Wirbelstift”). Det samme ble påført litt på stol og gripebrett oppe ved sneglehuset, slik at strengene skulle gli uforhindret. Her fikk jeg problemer med stolen. Obligato-strengene, ja de fleste strenger, faktisk, er litt tykkere en de medfølgende metallstrengene. Hakkene i stolen var dermed for små. Disse måtte jeg modifisere forsiktig med en liten, skarp kniv. En fjerdedels millimeter større hakk var nok til at strengene satt som de skulle.

Resultatet var over all forventning. Obligato-strengene er stabile og deilige å spille på, men det visste jeg jo allerede. Det overraskende var at stemmingen nå var uendelig mye lettere. Treskruene i sneglehuset fikk mye bedre fleksibilitet og strengene vingler nå langt mindre under stemming. Plutselig er det ingen problemer lenger. Nå kan fela stemmes som en hvilken som helst annen doning. Jeg kan dessuten spille rent, raskt og stabilt. Alt går som en drøm.

Kanskje enda mer overraskende var forskjellen i lydkvalitet. Plutselig har fela bass! Det som jeg trodde var en elendig pickup begynte å dra frem skjulte kvaliteter. Kan hende er den billig og dårlig, men potensialet er langt større enn det metallstrengene kan få ut. I tillegg er lyden usannsynlig mye rikere, fetere, mer kompleks, deiligere og vakrere enn før, både ved å høre på den utenfra og gjennom forsterkning. Forbedringen ved å skifte strenger er nærmest ubeskrivelig.

Jeg har ikke testet Stagg-fiolinen i noe band ennå, så med visse forbehold kommer fremtidige modifiseringer til å inkludere ny stol. Blir lyden enda bedre da? Et nytt gripebrett hadde heller ikke vært å forakte, men det blir kanskje å ta litt for hardt i. Ny pickup og ny elektronikk kan sikkert forbedre lyden også. Uansett er det ikke tvil om at det som følger med er overraskende bra. Skift til Obligato-strenger og bruk en bra bue, og du vil ikke tro at det er sant.

Et problem må nevnes til slutt: Skulderstøtten min glir av hele tiden, fordi plastikken utenfor forsterkeren stikker så mye ut at beina på støtten ikke får tak i kanten på fiolinen (se bildet). Dette må jeg gjøre noe med – sannsynligvis anskaffer jeg en annen skulderstøtte.

Konklusjon

Den elektriske fiolinen Stagg EVN 4/4 BK funker bra ut av esken. Den er komplett med unntak av skulderstøtte, og en nybegynner vil ikke ha problemer med å spille på den. Lydkvaliteten er grei – og så ser den sinnsykt fet ut, da! Du vil garantert få mange misunnelige blikk.

Viderekomne vil kanskje le av det medfølgende utstyret, og med rette. Heldigvis er selve fela et eneste stort uutnyttet potensiale. Med nye strenger og god bue blir tonen en ganske annen. Jeg snakker ikke om nyanser i klang- og brukskvalitet, snarere om en kontrast. Du vil ikke tro det. Å modifisere denne fiolinen er som å gjøre natt til dag.

Og til den prisen! For to og en halv tusenlapp får du et styggtøft og rålekkert elektrisk strykeinstrument. Bruk et halvt laken på å pimpe den og finn frem din gamle bue, så får du problemer med å fatte at du ikke har solgt skjorta di.