Eier du ditt eget innhold? Hva tenker du når du står i butikken og kjøper en film eller en CD? Hva er det egentlig du kjøper? Kjøper du selve den fysiske plata med filmen eller musikken strødd utover som bits og bytes? Eller kjøper du et stykke kultur?
Jeg er iallfall ikke i tvil. Jeg kjøper innholdet, det vil si at jeg kjøper et stykke musikk eller en film. Selve plata bryr jeg meg ikke så mye om. Selvfølgelig er det kjekt å kunne ha en fin CD i hylla med originalt cover, men det jeg får størst glede av er uten tvil det intellektuelle innholdet, ikke selve mediet eller dets tilbehør.
DRM er en samlebetegnelse for programvare og relaterte mekanismer som forhindrer en forbruker i å bestemme over sin egen eiendom. Hva er egentlig vitsen med DRM? Vi vet alle hvordan DRM ødelegger for forbrukerne. En ting er at DRM gjør at CD-er ikke lar seg spille av på enkelte avspillere. Det verste er imidlertid at DRM utgjør en fornærmende innskrenkning hos forbrukerne. Du har kjøpt musikken, du har kjøpt filmen; skulle du ikke så ha lov til å overføre denne biten av kultur til det mediet du måtte ønske?
Den teknologiske utviklingen gjør at vi stadig ser nye formater og standarder. Nå kommer HD-DVD og Blu-Ray, og det finnes video på PlayStation Portable (PSP) og attpåtil iPod Video. Disse fremskrittene krever at du kjøper innholdet på nytt! Hva er det for noe, da? Eier du ikke innholdet når du har kjøpt det én gang? Jeg ser ingen grunn til at man skal måtte betale for innhold flere ganger, og det tror jeg de fleste forbrukere er enige i.
Løsningen, tror jeg, blir at vi fokuserer mer og mer på innhold, åpne standarder og tilgjengelighet. Sett for eksempel at du kjøper en film: Da kan du registrere i en nettbutikk at du har foretatt et kjøp, og så vil filmen være nedlastbar for deg når som helst. Om du ønsker kan du få den i et nytt og annet format, tilpasset dine behov. Du kan la den strømme til din bredbånds-TV om du ønsker. Hadde ikke det vært fint?
Jeg håper at DRM vil møte langt mer motbør i tiden fremover. Vi behøver ikke lenger de dyre mellomleddene kalt distributører. De må dø! Vi vil eie innholdet selv, vi vil distribuere det selv, og selvfølgelig skal vi betale for det intellektuelle innholdet slik at kunstnerne og skaperne bak verket får sitt. Det fortjener de absolutt. Forbrukere er ikke dumme. Vi ønsker bare å bestemme selv, enkelt og greit.